Det tar lang tid å lande igjen. Ikke fysisk, naturligvis, flyet landet pent på rullebanen i Bergen, det var ikke et problem, men heller å virkelig lande her, med kroppen, tilbake igjen. Jeg forsøker å komme inn i en rutine, stå opp tidlig og skrive, men så er jeg liksom fortsatt på reise, i hjernen.
Den tredje romanen, så langt er det den vanskeligste, men også den mest givende å skrive, etter som jeg føler at skriveevnene mine stadig er i utvikling, og jeg blir bedre for hvert år som går; ikke at det lar seg reflektere i denne spalten, som jeg skriver sittende på flyplassen hvor jeg venter på flyet til Amsterdam, jeg er sint på meg selv. Fordi jeg aldri la meg i går, fordi jeg var ute med venner og som vanlig ikke klarte å gå hjem, jeg dro til kjæresten min og gråt i noen timer før jeg gikk hjem og pakket sakene mine på et kvarter, før jeg løpte til flybussen, nå er jeg her. Jeg slettet sobriety-appen på telefonen da Trump ble valgt som president (i serien Ekstremt Svake Unnskyldninger), nå laster jeg den ned igjen. Forrige uke besvimte jeg i dusjen, kjæresten min tok meg imot, klarer jeg meg ikke alene lenger? Har jeg noensinne gjort det?
Det må finnes en annen måte å hanskes med kunnskapen om de forferdelige konsekvensene frykt og stress kan medbringe. Når jeg ringer på døren til Translator’s House i Amsterdam, er jeg allerede utslitt; jeg har vært våken siden klokken ni om morgenen dagen før, jeg har ikke spist. Oversetterne slipper meg inn og jeg føler meg umiddelbart ivaretatt, det kjennes bra. De kan nok se det på meg, der jeg står med rødsprengte øyne, innhegnet av blå skygger, kanskje ser jeg ut som et trafikklys, et som vender seg innover og igangsetter hele den kroppslige alarmen. De lar meg sove, vi kan jobbe i morgen.
LISTE OVER HÅPLØSHET
- Alt du gjør er en masochistisk handling. Hvorfor?
- Gjenvinn deg selv. Du er i ferd med å bli en dårlig parodi på forfattermyten.
- Liker du ikke deg selv? Fortjener du ikke bedre enn dette?
- Trenger: Noe som kan løfte deg opp fra bakken, noe som kan få deg til å glede deg over de små tingene igjen.
- Løsningen er ikke: et dop, en mann, en religion.
- Du har ben, du kan gå. Overbevis deg selv om at det er nok.
- Gjennomfør en hvit måned, skriv en ny liste.
Senere på kvelden går jeg opp på kjøkkenet, hvor Aura sitter og spiser middag. Jeg blir så glad for å se henne igjen, hun ser glad og vakker ut. Hun dro rett fra Crossing Border-festivalen og hit, har vært i Nederland de siste tre ukene, gått på museer og skrevet. Hun sier jeg er flink til å drikke, jeg svarer at det er et talent, morsomme meg.
Alle jeg møtte på festivalen, jeg savner dem: det er sjelden jeg omgås andre forfattere, i alle fall på den måten, og attpåtil med forfattere på min egen alder, kvinner, med tilnærmet like erfaringer, det føles godt å snakke om, med noen som forstår, de tingene man er misfornøyd med, i bokbransjen for øvrig eller kritikere, uten å fremstå som utakknemlig eller selvhevdende: dette er vår felles virkelighet.
Jeg tenker mye på dem, og håper de lykkes. At ingen avskriver dem som uinteressante eller selvopptatte, som snevre forfattere som skriver om såkalt kvinnelighet, fremfor menneskelighet. Jeg ønsker at de blir tatt imot, tatt på alvor. Fordi vi trenger at de blir det.