Zij staat zielsalleen in de kamer, waarvan de muren op haar afkomen. De kale muren, de ongeverfde, zonder behang, zonder schimmel bevlekte muren.
Det tar lang tid å lande igjen. Ikke fysisk, naturligvis, flyet landet pent på rullebanen i Bergen, det var ikke et problem, men heller å virkelig lande her, med kroppen, tilbake igjen.
Hace días finalizó el Crossing Border Festival 2016 y aún me queda el sabor de su música y sus letras. Las calles y el ajetreo. La amabilidad y el desparpajo de ser, serenos y divertidos, los holandeses.
In Celtic myths, the fairy kingdom is bright and beautiful. It brims with sweet drink ands song. But if you stay even one night, you may lose a hundred years in your own land.
Onderweg van het station naar het centrum van Den Haag wandel ik langs een grote witte verfvlek op het wegdek. Deze bevindt zich vlak voor een grijs bepleisterd huis.
Ik heb vannacht heel raar gedroomd en ik wil het delen met jullie, zodat als iemand dit in de toekomst droomt, het belangrijke al verwerkt is. Daar gaan we:
Aan het begin van de afterparty op Crossing Border, voor ik vijf van deze bekers leegdrink, ben ik nog mijn gewone, nuchtere zelf: een lichaam met een hoofd waarin een kleine dictator rond marcheert.
There are crows everywhere at Crossing Border. On the maps, brochures, and tickets, a crow sings and plays the ukulele. Crow-silhouettes hang as mobiles at the events.
Når du skriver om menn, skriver du om mennesker. Når du skriver om kvinner, skriver du om kvinner.
La entrevista de Jelko Arts comenzó con: “supe que vienes de México y que eres la más joven, ¿cuál es tu relación con otros escritores de México?” Le dije que todos eran como viejitos para mí, así que en realidad no sabía cuál era. Después pasó Lize Spit, me gusta mucho su acento cuando habla inglés.
Er galmt een waas van drummuziek van muur naar muur. Het raakt mijn binnenste, zoals deze lange tijd niet is geraakt.
This morning, DBC Pierre talks about writers and their rituals. Lize Spit suggests writers are superstitious. Hung around my neck is a wishbone cast in silver. I finger it under my scarf.
Den femtifem år gamle australske forfatteren, en prisvinner, en av disse forfatterne som virkelig ser ut som en forfatter, med slitne klær, liksom han nettopp er rullet ut av sengen og har kledd på seg gårsdagens mer eller mindre skitne filler, omgitt av en eim av sprit og rulletobakk, forteller om sin egen vei til forfatterskapet.
a DBC Pierre, y, con mucho cariño, a mis queridos traductores Myrthe Van Der Bogaert, Noel Hernández, Lisa Thunnissen, Andrea Rosenberg, Julia Chardovoine, Susanne Lang y Bruno Arpaia.
Tegenover me zitten drie personen naar elkaar toe gedraaid, bij hen wordt er Spaans gesproken, ik versta niets van wat ze zeggen. Ze klinken warm en vreugdevol.
Flikkerende, paarse lippen. Regen is verfrissend, soms, na warmte. Het stimuleert groeien, gaat dorst tegen en is een fijne achtergrond voor iedere romantische scene. Na warmte dus. Dan creëren regendruppels pas warmte.
You’re supposed to put your best foot forward. In Celtic folklore, journeys begun with the left foot bring bad luck.
De trein naar de Haag vult zich met reizigers. Ik kom net van de boekenbeurs in Antwerpen. Zoals steeds, op de terugweg van evenementen waar zich een massa mensen verzamelt,
Det er tidlig – alarmen min vekker meg klokken 04:15, jeg er bakfull eller fortsatt full, forsøker jeg å gjøre en helhetsvurdering på egen tilstand, nei.
Estoy en La Haya para el Crossing Border Festival y muero de frío. Los pensamientos se me congelan y por la mañana casi fenezco atropellada por una bicicleta*
Om mijn eigen as draaien, tot alle aardse kleuren in elkaar opgaan.
Bewegen, tot mijn schaduw tastbaarder is dan mijn vaste vorm.
Mijn vingers om gevallen takken, boomtoppen, verse bladeren,
doen vastklampen. Vasthouden
Jeg har ikke reist noe særlig. For det meste har jeg ikke vært utenfor Norden. En gang dro jeg til Paris. Jeg forsto ikke språket, det var ikke mulig å gjøre seg forstått
“No, señorita, no le podemos dar su pasaporte porque no sabemos si usted es usted.”
It is late—3:29 am by the hotel clock. My body has been tripped up by travel. I am awake, sore eyed, and with an ache worming along my lower back.
Op de eerste vrije dag nadat ik een week lezingen gaf, word ik verkouden. De ‘valling’ – zoals we dat thuis noemden – overvalt me niet, maar bouwt traag op. De eerste nies is het startschot
Het leven
Op haar eerste avond in New York City, in de bemeubelde studio diep in het centrum van de Upper East Side
Mijn eerste herinnering aan mijn nichtje Nemecia is dat we samen in een bonenveld lopen.
Tijdens onze derde maand in het ziekenhuis beginnen de Pilgrims te verschijnen.
De nieuwe asfaltweg kruipt langs ons huis, de zomer nadat mijn zus ons mams heeft begraven bij de schutting in de achtertuin, met haar hoofd voorbij de latten zodat haar voeten niet in de bonen lagen.
Hij moet het heel stil hebben gezegd, bijna op fluistertoon, want de eerste keer hoorde ik het niet.
I
Ze heet Natasja
1
De kamer lijkt op een doos, zonder ramen, zonder meubilair.
Frances deed alsof ze iemand anders was, iemand die geen dochter van de buschauffeur kon zijn.
De bittere gedachten leken op een ballon die steeds groter werd en niet wilde klappen. Pepper bleef er maar mee bezig,