Eline Lund Fjæren
04-11-2016

Det er tidlig – alarmen min vekker meg klokken 04:15, jeg er bakfull eller fortsatt full, forsøker jeg å gjøre en helhetsvurdering på egen tilstand, nei. Det er best å la være. Huset er gjennomfrossent, mine foreldres hus. Lyktene utenfor, på rekke langs veien, de er ennå slukket, triste, det er gråvær. Frontlyktene på bilene og trailerne på riksveien, alle på vei mot grensen til Sverige, er eneste kilder til lys.

Bussen går klokken fem, jeg setter på riskokeren, slik jeg alltid gjør om morgenen, på den måten vet jeg at jeg har mat for dagen, mat jeg stoler på. Mat er det vanskeligste med å reise, uforutsigbarheten i det. Helt siden jeg var liten har det vært vanskelig, som om jeg ble født med en slags iboende skepsis til næring, nektet å ta det til meg. Av og til, når jeg tenker på min relasjon til mat, føles det som om jeg befinner meg i et rom hvor underlaget har blitt fjernet, dratt vekk under føttene mine, alt i omveltning. Noen ganger er det alt jeg tenker på, min fascinasjon for selvfornektelse og kontroll på den ene siden, utskeielse og ettergivenhet på den andre.

På bussen ringer jeg kjæresten min, han skal reise med meg til Haag. Han tar ikke telefonen, jeg er overbevist om at han har forsovet seg, slik han ofte gjør. I noen få sekunder er jeg lettet, forsoner meg med tanken på at han ikke kommer, og det er ikke noe egentlig behov for forsoning, jeg liker å reise alene.

Men så ringer han allikevel, en halvtime senere, han er på flyplassen, vi ses om en time. Det er nesten så det overrasker meg: hvor glad jeg er for at han kommer. Når vi ser hverandre, på en kafé på Oslo lufthavn, er han i dårlig humør, slik han ofte er når han er trøtt, jeg overkompenserer ved å sette meg på fanget hans, stryke ham i ansiktet, kysse ham; så trygg er jeg i relasjonen, burde jeg være det.

Vi lander i Amsterdam klokken ti, finner et tog fra Schiphol til Haag, toget har to etasjer, vi sitter oppe og deler matpakken min som består av ris, tomater og soyasaus. Han blir ikke mett, jeg blir mett på en måte som han ikke forstår, aldri kommer til å forstå, som ikke egentlig handler om metthet, men mer om et slags bristepunkt, punktet der jeg kan kjenne maten ligge i magen, som umiddelbart gjør meg urolig. Men så glemmer jeg det, for han er der, det finnes andre ting å tenke på.

Vi ankommer Haag, det regner. På fortauskanten utenfor togstasjonen står de reisende og er irriterte, innpåslitne taxisjåfører forsøker å overtale turistene om å sette seg i de sorte bilene. Etter å ha saumfart byen for spisesteder finner vi hotellet og sjekker inn, jeg sovner etter en time. Klokken syv skal jeg møte andre unge forfattere og oversettere til middag, jeg hiver på meg klær og forsøker å se noenlunde presentabel ut, det lykkes ikke helt, jeg ser middelmådig ut.

Restauranten, et mørkt og stuelignende lokale. Jeg bestiller øl og får et glass større enn mitt eget hode. Vi får utdelt menyen, jeg tenker på morgendagens opplesning, om jeg er klar. Jeg er uforberedt, vet ikke hva som venter meg, hva som ventes av meg, samtidig er noe liksom tildekket, jeg har ikke tilgang til min egen angst. I kveld, mer enn noen annen kveld, har jeg lyst til å oppleve byen. Med hendene mine, øynene, munnen, jeg vet ikke hvordan, men jeg skal få det til.

Alle verhalen van Eline Lund Fjæren
19-11-16

Det tar lang tid å lande igjen. Ikke fysisk, naturligvis, flyet landet pent på rullebanen i Bergen, det var ikke et problem, men heller å virkelig lande her, med kroppen, tilbake igjen. Jeg forsøker å komme inn i en rutine, stå opp tidlig og skrive, men så er jeg liksom fortsatt på reise, i hjernen.

Den tredje romanen, så langt er det den vanskeligste, men også den mest givende å skrive, etter som jeg føler at skriveevnene mine stadig er i utvikling, og jeg blir bedre for hvert år som går; ikke at det lar seg reflektere i denne spalten, som jeg skriver sittende på flyplassen hvor jeg venter på flyet til Amsterdam, jeg er sint på meg selv. Fordi jeg aldri la meg i går, fordi jeg var ute med venner og som vanlig ikke klarte å gå hjem, jeg dro til kjæresten min og gråt i noen timer før jeg gikk hjem og pakket sakene mine på et kvarter, før jeg løpte til flybussen, nå er jeg her. Jeg slettet sobriety-appen på telefonen da Trump ble valgt som president (i serien Ekstremt Svake Unnskyldninger), nå laster jeg den ned igjen. Forrige uke besvimte jeg i dusjen, kjæresten min tok meg imot, klarer jeg meg ikke alene lenger? Har jeg noensinne gjort det?

Det må finnes en annen måte å hanskes med kunnskapen om de forferdelige konsekvensene frykt og stress kan medbringe. Når jeg ringer på døren til Translator’s House i Amsterdam, er jeg allerede utslitt; jeg har vært våken siden klokken ni om morgenen dagen før, jeg har ikke spist. Oversetterne slipper meg inn og jeg føler meg umiddelbart ivaretatt, det kjennes bra. De kan nok se det på meg, der jeg står med rødsprengte øyne, innhegnet av blå skygger, kanskje ser jeg ut som et trafikklys, et som vender seg innover og igangsetter hele den kroppslige alarmen. De lar meg sove, vi kan jobbe i morgen.

LISTE OVER HÅPLØSHET

  1. Alt du gjør er en masochistisk handling. Hvorfor?
  2. Gjenvinn deg selv. Du er i ferd med å bli en dårlig parodi på forfattermyten.
  3. Liker du ikke deg selv? Fortjener du ikke bedre enn dette?
  4. Trenger: Noe som kan løfte deg opp fra bakken, noe som kan få deg til å glede deg over de små tingene igjen.
  5. Løsningen er ikke: et dop, en mann, en religion.
  6. Du har ben, du kan gå. Overbevis deg selv om at det er nok.
  7. Gjennomfør en hvit måned, skriv en ny liste.

Senere på kvelden går jeg opp på kjøkkenet, hvor Aura sitter og spiser middag. Jeg blir så glad for å se henne igjen, hun ser glad og vakker ut. Hun dro rett fra Crossing Border-festivalen og hit, har vært i Nederland de siste tre ukene, gått på museer og skrevet. Hun sier jeg er flink til å drikke, jeg svarer at det er et talent, morsomme meg.

Alle jeg møtte på festivalen, jeg savner dem: det er sjelden jeg omgås andre forfattere, i alle fall på den måten, og attpåtil med forfattere på min egen alder, kvinner, med tilnærmet like erfaringer, det føles godt å snakke om, med noen som forstår, de tingene man er misfornøyd med, i bokbransjen for øvrig eller kritikere, uten å fremstå som utakknemlig eller selvhevdende: dette er vår felles virkelighet.

Jeg tenker mye på dem, og håper de lykkes. At ingen avskriver dem som uinteressante eller selvopptatte, som snevre forfattere som skriver om såkalt kvinnelighet, fremfor menneskelighet. Jeg ønsker at de blir tatt imot, tatt på alvor. Fordi vi trenger at de blir det.

 

07-11-16

Når du skriver om menn, skriver du om mennesker. Når du skriver om kvinner, skriver du om kvinner.

Aura, Lize, Rowan, Siham og meg. Vi er fem forfattere i årets The Chronicles-prosjekt, og vi er alle kvinner, unge. Det er vår tur nå, tenker jeg, og selv om våre bakgrunner og historier er ulike, er det til gjengjeld en hel masse som forbinder oss. Lize forteller om hvordan hun i en anmeldelse ble omtalt som ”a cute little thing”, og at det verste var nettopp det: å bli tingliggjort. Selv forteller jeg om de norske kritikernes iboende skepsis til kvinnelige erfaringer i bøkene, som de anser for å være selvsentrerte; vi er uten evne til å rette blikkene utover, liksom vi er fastnet i kroppene våre. Vi skriver snever litteratur, og vi tar i bruk det problematiske jeg-et. Men at denne utforskningen av selvet, med et kvinnelig fortegn, er nettopp politisk, og dessuten universalt, er det visst ingen som er i stand til å se. Som forfatter er det umotiverende å bli avskrevet på den måten, så umiddelbart. Skal vi snakke om tendenser i litteraturen, må vi også snakke om tendenser i kritikken.

På toget til Haag så jeg en ung kvinne som strikket. Det er merkelig, synes jeg, at dette håndarbeidet har overlevd, i masseproduksjonens tid. Er det en forsmak på giftemål og moderskap, eller bare en enkel form for sysselsetting, en måte å engasjere sine egne hender på.

Klokken ti på fem blir jeg hentet av en sjåfør i lobbyen, han skal ta meg til flyplassen. I bilen snakker vi, han forteller at han har bodd i Haag de siste førti årene, og det er ikke det at han liker byen så godt, men han vil gjerne være nær familien, det er det eneste som betyr noe, sier han. Vi er svært forskjellige, tenker jeg, uten at det kommer som noen overraskelse, at en sjåfør av yrke i sekstiårene, og jeg, en selvopptatt ung norsk forfatter, er ulike, men det slår meg allikevel: denne interessen for familien, være sammen. Det er trist at jeg ikke kan relatere meg til det, samtidig ikke, det er annerledes nå. Religion er ikke lenger viktig, familie er ikke lenger viktig.

Å skrive er viktig. Å være ung kvinne og skrive, er viktig, insistere på det. Som Helene Cixous skrev: ”Woman must write her self: must write about women and bring women to writing, from which they have been driven away as violently as from their bodies – for the same reasons, by the same law, with the same fatal goal. Woman must put her self into the text – as into the world and into history – by her own movement.”

Vi putter oss selv i teksten, vi innfører oss selv i historien, insisterer på å få være en del av det hele; insisterer på at også våre erfaringer er universelle. Nok en gang skal vi føle den overraskelsen som vi fremdeles ikke er blitt vant til: å se et navn eller et bilde, eller en tekst, bli forvandlet til et vesen av kjøtt og blod.

 

05-11-16

Den femtifem år gamle australske forfatteren, en prisvinner, en av disse forfatterne som virkelig ser ut som en forfatter, med slitne klær, liksom han nettopp er rullet ut av sengen og har kledd på seg gårsdagens mer eller mindre skitne filler, omgitt av en eim av sprit og rulletobakk, forteller om sin egen vei til forfatterskapet. I en delvis bakoverlent posisjon på sceneplattingen foran oss forteller han, med en mørk, dypt vibrerende stemme, også den bærer preg av å ha levd hardt, om sin egen oppvekst, som gikk fra å være svært privilegert til å ende i fattigdom og rusmisbruk; han fremlegger sin egen historie uten særlig patos, som om han for lengst har distansert seg fra opphavet. Med beina i kors ved anklene, knærne litt spredt, han utstråler en type mørke som er proporsjonalt med intensiteten i lyset han blir eksponert for, her i det blå rommet.

Han er i det hele tatt svært forutsigbar, forfatteren, som når han gjentatte ganger refererer til avdøde kollegaer: Bukowski, Hemingway. Det kjeder meg, en av disse eldre forfatterne som påstår, tilsynelatende blottet for selvinnsikt, at de skriver best med en prostituert mellom beina, eller når de holder et fast grep rundt sine egne testikler. Denne forfatteren virker likevel mer sympatisk, selv om ydmykheten han viser fremstår som noe falsk, tilgjort, han er åpenbart interessert i oss, de unge forfatterne, lytter oppmerksomt, likevel fungerer vi mest som speil, reflekterer alt han forsøker å ikke være.

Forfatterens sporadiske kremting, fullstendig rolig og behersket og innhegnet, i kontrast til livet han forteller om, som beviselig skal ha vært kaotisk, rusbefengt.

Aura og jeg møtes til middag på Koorenhuis. Bulgur, hummus og tomater. Øl. Vi er nervøse for opplesningen senere, men ikke nok til at det legger en demper på stemningen. Artistcateringen er ettermiddagsvarmt, etter fem minutter strømmer det til med folk; musikere, forfattere, oversettere. Og langsomt flytter oppmerksomheten vår seg, rettes oppover, trenger gjennom støyen fra rommet; vi reiser oss og går til akkrediteringskontoret,

hvor vi får informasjon om opplesningen. Vi skal lese i Humanity house, et stort lokale i Prinsegracht, med utstillinger, museum og arrangementer. Som alltid når jeg leser fra boken, fristes jeg til å unnlate flere setninger, hoppe over partier jeg ikke lenger anser for å være god litteratur, men resultatet av en ung person som forsøker å orientere seg i et litterært landskap, som utleverer, både seg selv og andre, som prøver for hardt.

Senere, på dansegulvet på Club Seven: omgitt av hoder og kropper. Jeg tror jeg fremstår som nøytral, kanskje til og med hyggelig, selv om jeg er sliten og har drukket for mye øl, selv om jeg helst vil være nøytral. Kjæresten min, som er musiker, klager på musikken. Jeg vrir litt på ryggen, opp mot veggen, sentrerer min egen vekt. Brystet mitt dunker som en vaskemaskin med sko i. Vi går hjem, det regner, vi kjøper fire øl på en fast food-sjappe og drikker dem i sengen. Senere sovner vi, men det kan jeg ikke lenger huske, nå som jeg forsøker å gjenskape det: øyeblikket vi falt i søvn.

04-11-16

Det er tidlig – alarmen min vekker meg klokken 04:15, jeg er bakfull eller fortsatt full, forsøker jeg å gjøre en helhetsvurdering på egen tilstand, nei. Det er best å la være. Huset er gjennomfrossent, mine foreldres hus. Lyktene utenfor, på rekke langs veien, de er ennå slukket, triste, det er gråvær. Frontlyktene på bilene og trailerne på riksveien, alle på vei mot grensen til Sverige, er eneste kilder til lys.

Bussen går klokken fem, jeg setter på riskokeren, slik jeg alltid gjør om morgenen, på den måten vet jeg at jeg har mat for dagen, mat jeg stoler på. Mat er det vanskeligste med å reise, uforutsigbarheten i det. Helt siden jeg var liten har det vært vanskelig, som om jeg ble født med en slags iboende skepsis til næring, nektet å ta det til meg. Av og til, når jeg tenker på min relasjon til mat, føles det som om jeg befinner meg i et rom hvor underlaget har blitt fjernet, dratt vekk under føttene mine, alt i omveltning. Noen ganger er det alt jeg tenker på, min fascinasjon for selvfornektelse og kontroll på den ene siden, utskeielse og ettergivenhet på den andre.

På bussen ringer jeg kjæresten min, han skal reise med meg til Haag. Han tar ikke telefonen, jeg er overbevist om at han har forsovet seg, slik han ofte gjør. I noen få sekunder er jeg lettet, forsoner meg med tanken på at han ikke kommer, og det er ikke noe egentlig behov for forsoning, jeg liker å reise alene.

Men så ringer han allikevel, en halvtime senere, han er på flyplassen, vi ses om en time. Det er nesten så det overrasker meg: hvor glad jeg er for at han kommer. Når vi ser hverandre, på en kafé på Oslo lufthavn, er han i dårlig humør, slik han ofte er når han er trøtt, jeg overkompenserer ved å sette meg på fanget hans, stryke ham i ansiktet, kysse ham; så trygg er jeg i relasjonen, burde jeg være det.

Vi lander i Amsterdam klokken ti, finner et tog fra Schiphol til Haag, toget har to etasjer, vi sitter oppe og deler matpakken min som består av ris, tomater og soyasaus. Han blir ikke mett, jeg blir mett på en måte som han ikke forstår, aldri kommer til å forstå, som ikke egentlig handler om metthet, men mer om et slags bristepunkt, punktet der jeg kan kjenne maten ligge i magen, som umiddelbart gjør meg urolig. Men så glemmer jeg det, for han er der, det finnes andre ting å tenke på.

Vi ankommer Haag, det regner. På fortauskanten utenfor togstasjonen står de reisende og er irriterte, innpåslitne taxisjåfører forsøker å overtale turistene om å sette seg i de sorte bilene. Etter å ha saumfart byen for spisesteder finner vi hotellet og sjekker inn, jeg sovner etter en time. Klokken syv skal jeg møte andre unge forfattere og oversettere til middag, jeg hiver på meg klær og forsøker å se noenlunde presentabel ut, det lykkes ikke helt, jeg ser middelmådig ut.

Restauranten, et mørkt og stuelignende lokale. Jeg bestiller øl og får et glass større enn mitt eget hode. Vi får utdelt menyen, jeg tenker på morgendagens opplesning, om jeg er klar. Jeg er uforberedt, vet ikke hva som venter meg, hva som ventes av meg, samtidig er noe liksom tildekket, jeg har ikke tilgang til min egen angst. I kveld, mer enn noen annen kveld, har jeg lyst til å oppleve byen. Med hendene mine, øynene, munnen, jeg vet ikke hvordan, men jeg skal få det til.

20-10-16

Jeg har ikke reist noe særlig. For det meste har jeg ikke vært utenfor Norden. En gang dro jeg til Paris. Jeg forsto ikke språket, det var ikke mulig å gjøre seg forstått. Kvinnene i byen var sure, mennene stirret på føttene mine på metrobanen. En av dem strøk meg over håret ved Stalingrad. Jeg bodde i Oberkampf-kvartalet, nærmeste bestemt rue Jean Pierre Timbaud, et urolig strøk hvor det ble solgt halalkjøtt i hver eneste sidegate. Det ble spilt musikk om kveldene, jeg hadde tykke duer boende i trappeoppgangen. Jeg husker et badekar, at jeg lå i det og ikke tenkte på noe spesielt. Jeg gikk i gatene og spiste baguetter og gråt, så gikk det over. På flyet hjem var det kraftig turbulens, jeg drakk cola og kjente hvordan kullsyren ristet i svelget. Det ble lettere å være hjemme.

Jeg har alltid likt meg best hjemme, hvor jeg spiser det samme hver dag, og kan leve i mine egne rutiner. Men nå reiser jeg altså snart til Haag og Crossing Border-festivalen, ved kysten mot Nordsjøen. Jeg skal ta flyet fra Oslo til Amsterdam, så med toget videre til Haag. Jeg har aldri vært i Nederland, mellom meg og landet med over seksten millioner innbyggere finnes ikke et eneste bånd, vi har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg vet ingenting om klimaet, om jeg kommer til å fryse, eller om det viser seg at jeg har pakket med for mye klær, det er aldri akkurat passe. Men kanskje er det akkurat passe i Nederland. Jeg liker ikke å fly, derfor kommer jeg til å være litt beruset når jeg lander, men også sliten, kanskje ikke så hyggelig og imøtekommende som jeg ellers pleier å være, innbiller jeg meg. Kanskje kommer jeg til å være lukket, uimottagelig frem til neste dag, når alt liksom starter på nytt, og kroppen allerede har rukket å tilpasse seg et nytt sted. Å reise gir meg en følelse av å ha sluppet unna rommets lover; jeg er ikke lenger i Bergen, ikke lenger i Paris, jeg er ingen steder. Men også denne fascinasjonen risikerer å forsvinne ganske raskt. Til slutt går jeg rundt i Haag og føler meg hjemme, og ikke lenger fremmedgjort, men som en naturlig del av det hele, som en av innbyggerne, en av dem som gjør stedet mulig.

Jeg googler bilder av Haag på nettet, og førsteinntrykket kan jeg bare beskrive som majestetisk, høytidelig, men vakkert; en by som tar seg selv på alvor. At jeg reiser dit, med en interesse for kultur og kunst, men uten betydelige kunnskaper om disse, ikke minst om hva jeg kan forvente meg av byen, ser ut til å passe utmerket. Det gleder meg å lese om det kongelige bibliotek fra 1798, musikkkonservatoriet fra 1826, samt en rekke kjente museer og teater. Miniatyrbyen Madurodam, en modell av en nederlandsk landsby i skala 1:25, som består av typisk nederlandske bygninger og landemerker, og som danner skille mot Scheveningen, beliggende ut mot Den Engelske Kanal, et av Europas ledende badesteder, kan jeg lese, og selv om jeg ikke bader, i hvert fall ikke i november, ser det eksotisk og moderne ut, nesten i kontrast til resten av byen, med sine historiske bygninger.

Jeg har aldri likt å reise, har nesten ikke reist, nesten ikke sett noe annet enn fjellene og skogene jeg kjenner så godt, her hjemme. Men denne gangen gleder jeg meg, kjennes det riktig; til nok en gang å slippe unna rommets lover, rutinene, til å få se noe annet.